Stilling: Prosjektleder i TRY Opt
Kommer fra og bor nå: Hamar og Grünerløkka
Min største helt: Pappa. Han bodde 15 år i et enormt oppussingsobjekt da jeg besøkte ham i helgene i oppveksten. Det var veldig mye jeg hadde mer lyst til den gangen enn å hjelpe pappa med å montere nye støpsler, legge fliser og grave ut gammel isolasjon. Men han trengte hjelp. Så jeg sverta, banna og stod på som læregutten hans.
For noen år siden døde pappa. Han var veldig omtenksom og snill, og jeg savner ham veldig. Det savnet kjente jeg veldig på da vi nylig pusset opp leiligheten vår. Flere ganger tenkte jeg at jeg hadde trengt hans hjelp. Men så slo det meg: «Jeg kan jo dette! Og jeg kan det fordi pappa lærte meg det.» Den innsikten gjorde alt slitet ble veldig mye mer lystbetont.
Hvis jeg en dag er så heldig å få egne barn kan jeg allerede nå love å at de fra ung alder skal stå ved siden av når jeg drar i gang små og store fikse-prosjekter i hjemmet. De kommer garantert til å hate det like mye som jeg gjorde, men forhåpentligvis skjønner de siden en gang hvor mye kjærlighet som ligger i å lære praktisk arbeid av generasjonen over.
Hverdagslykke for meg: Å gå en tur i min egen verden og lytte på Puckpodden, Hamar Arbeiderblads egen hockey-podcast. Da blir jeg nostalgisk og tenker på hjemstedet mitt og klubben i mitt hjerte, Storhamar. Når jeg da lukker øynene og kjenner ordentlig godt etter, hender det at jeg plutselig er ute på isen. I en femmer med Curran, Johnsen, Larrivée og Skadsdammen. Det er uavgjort og 15 sekunder igjen i den sjuende finalekampen i sluttspillet mot VIF. Jeg får et pass på blå, finter ut begge bekkene og er alene med keeper. Om jeg setter pucken i krysset? Gjett a’!
Jeg blir skikkelig flau når: Jeg deler gjerne anekdoter fra eget liv med venner og kolleger. Og er det en personlig, på grensen til intim anekdote, så hey! Bare flott, det, ikke sant? Fordi folk setter jo alltid pris på gode historier? Vel, jeg har lært at det ikke alltid er tilfellet. Grunnen er at mange nok har litt flere og tjukkere filtre enn meg. Jeg ser nemlig på reaksjonen til folk at de nå og da synes jeg kan bli vel personlig. Da blir jeg flau på egne vegne. «Neste gang holder du mer tilbake, Mats», tenker jeg da. Men så gjør jeg jo ikke det. Derfor rødmer jeg av meg selv rett som det er.
Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: For noen år siden tok jeg stand up-kurs, etterfulgt av to opptredener på Josefines. Jeg anså meg selv som et naturtalent og var klar for enhver utfordring. Den gangen jobbet for et konsern med cirka 600 ansatte. Så da konsernet skulle ha kick-off, meldte jeg meg frivillig til å underholde samtlige kolleger fra scenen. Ingenting kunne gå galt. Jeg hadde jo vært på kurs!
Men så skjedde det som måtte skje: Jeg floppa. Altså, totalt! Folk strekker gjerne på en hvit løgn i tilbakemeldingen når noen har prøvd å gjøre noe bra, men ingen gjorde det i dette tilfelle. Og tro meg, jeg skjønner dem.
Likevel… Én dag, hvis jeg klarer å bygge opp nok mot, hadde det vært gøy å prøve seg igjen som stand-uper. Det skjer neppe i år, men hvem vet? Kanskje en gang i fremtiden går jeg ut på scenen igjen og får folk til å le – av de riktige grunnene.
Etter jobb: Familien min har en båt som betyr veldig mye for oss. «Mosken» er en Sollux 825 og gikk i arv fra min farfar til pappa. Nå er det kjæresten min, Mina, og jeg som har ansvaret for den. Båten er et barn av sin tid. Og hvis jeg skal være helt ærlig, et barn bare en forelder kan elske.
«Mosken» er nemlig en skikkelig plastsnekke fra 80-tallet. Kalosjen er morken, doen blir tett bare du ser på den, bakke-funksjonen forsvant i 1997 og den generelle komforten er svært, svært lav. Men, å, som «Mosken» har sjel!
Derfor er det ikke så rart at det er fullt oppmøte fra hele familien når våren kommer og forberedelsene med å få båten på vannet begynner. I mange helger står vi der, liten og stor, rundt og i båten og pusser, vasker, gnikker og polerer mens vi lytter til farfars kyndige veiledning. Han på sin side sitter gjerne i en campingstol og spiser polarbrød med brunost mens han går gjennom alt som gjenstår og hva «Mosken» virkelig trenger.
Jeg har kanskje plukket opp litt innsikt opp gjennom årene som gjør arbeidet enklere og mer effektivt enn da farfar gjorde den samme jobben. Den holder jeg imidlertid for meg selv. Å jobbe til musklene verker, mens farfar legger ut, er nemlig noe av sjarmen med det hele. I tillegg til drømmen om den perfekte båtturen. I fjor tror jeg det ble akkurat én slik tur på vannet. Ikke mye, men det holdt plenty. Fordi livet med «Mosken» handler ikke om late dager, nytelse og luksusliv. Langt viktigere er det å ta vare på en gammel balje som fortsetter å bringe familien sammen. Og som ved å gjøre det, blir et fint fellessymbol for forestillingen om neste sommer.
