Stilling: Konsulent i TRY Reklame
Kommer fra og bor nå: Akkurat som Hanne Krogh, så kommer også jeg fra Vestlandets lille Paris, Haugesund. Bor på Grünerløkka.
Hverdagslykke for meg: Jeg har et tosidig forhold til tid. På den ene siden elsker jeg å ha en dag uten planer. Å våkne i seks-draget på en lørdag, ta en løpetur, rydde i noen skuffer, stryke litt klær og så se på klokken at den kun er halv ett gir en følelse av å ha overtaket på verden. Samtidig er jeg veldig tilhenger av å følge satte tidsskjemaer. Og gjerne at andre gjør det samme. Når jeg for eksempel inviterer til lørdagslunsj hjemme hos oss, skriver jeg at lunsjen varer fra 13.00 til 15.30. Gjestene må gjerne bli lenger om vi har det hyggelig, men da tenker jeg det er greit at jeg gjennomfører planlagte gjøremål som å sette på en vaskemaskin, hvis det trengs. Toppen Bech hadde nok ment at jeg ikke løser vertskapsrollen optimalt. Men generell fremdrift føles så godt at det nesten må bli sånn.
Jeg blir skikkelig flau når: Jeg begynner å klø på halsen når jeg påtvinges alle varianter av karneval og rollespill. Utkledning i festlig lag er det aller verste. Å humre av hverandres artige antrekk fremfor å ha gode, normale samtaler fremstår som et mareritt. Da takker jeg heller nei til invitasjonen. Heldigvis kjenner vennene mine meg såpass godt at jeg slipper å havne i den situasjonen. Og skulle jeg få en karnevalsinvitasjon kan jeg alltids unnskylde meg med at jeg avslår av miljøhensyn. Å kjøpe festlige kostymer er tross alt lite forenlig med bærekraftmålene.
Egenskapen jeg setter mest pris på hos andre: Jeg blir lettrørt av folk som er uselviske og hjelper andre uten å forvente takknemlighet i retur. Alle doserne i samfunnet vårt som møter opp med langpanne-kake eller som takker bussjåføren for turen når de går av. Amerikanere kritiseres ofte for å lire av seg overflatiske komplimenter. Jo da, komplimentene de strør om seg er kanskje ikke alltid ektefølte. Men hva så? Jeg tenker folk liker å få noen hyggelige ord i sin retning. Min oppfordring er derfor at alle kjenner på sin indre amerikaner og blir litt rausere i sine tilbakemeldinger. Da får vi det veldig mye hyggeligere.
Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Jeg skulle gjerne ha tatt et halvår fri og studert kunsthistorie. Fire uker i Hardanger med fokus på nasjonalromantikk, tre uker i Firenze der vi tok for oss byens arkitektur. For eksempel. Jeg trenger ikke allerede nå å låse læreplanen.
Etter jobb: Jeg er glad i hele leiligheten min på Grünerløkka, men det er ett rom som er min soleklare favoritt. Jeg snakker selvsagt om uterommet, eller balkongen, om du vil. På de 7,5 kvadratmeterne som den utgjør tilbringer jeg flest våkne timer mellom mai og september så fremt været tillater det. Litt fordi det er et perfekt sted og pause hverdagens kjas og mas med et radioprogram, en podcast, morgenkaffen eller en god bok på kvelden, men mest fordi jeg der bokstavelig talt er omkranset av blomster og planter. Foruten to stoler og et lite bord er det kun plass til vekster i alskens former og farger på balkongen - akkurat sånn som jeg vil ha det. Å slappe av der gir nemlig følelsen av å befinne seg i sin egen private oase. Jeg elsker å sitte der og bare være til, som de sier på Nesodden, hvor samboeren min kommer fra. Og apropos ham: Han setter også pris på uterommet vårt, uten å dele min uforbeholdne entusiasme. Det skyldes i all hovedsak begrenset bevegelsesfrihet på balkongen, men sånn må det nesten bare bli, tenker jeg.
Med alle plantene og blomstene følger naturligvis også visse plikter. Det er alltid noe som trenger beskjæring, en potte som skal lukes i, blomster som må plantes om og daglig vanning. Selv stortrives jeg med å stulle og stelle med plantene, men de mange arbeidsoppgavene tilsier at det egentlig burde være problematisk for meg å reise vekk på sommerstid. Fordi å tre inn i rollen som reserve-gartner på min lille grønne flekk er ikke et ansvar jeg gir hvem som helst. Det ville ikke gått.
Heldigvis har jeg Lise. Lise er en god venninne som bor like i nærheten. Jeg innrømmer at jeg kjente på usikkerheten første gang hun vikarierte for meg på balkongen. Forholdet vårt hadde jo unektelig fått seg et skudd for baugen hvis det skulle vist seg at vi måtte tatt «hvordan vanne riktig»-praten. Men da jeg kom hjem igjen fra utflukten og så at blomstene hadde det bra, pustet jeg lettet ut. Da visste jeg med meg selv at vennskapet vårt bare ville vokse.
Men, og det er viktig for meg å understreke; jeg er ikke sentimental når det gjelder plantene på balkongen. Naboene mine i oppveksten bodde tross alt på en gård. Jeg lærte tidlig at alt liv er forgjengelig, også det til plantene og blomstene på balkongen. Derfor er det ingen krise om noen av dem visner hen på min eller andres vakt. Da tenker jeg heller at vi tar et taktskifte med noen sensommerblomster. Det finnes mange nydelige å velge blant, inkludert min favoritt, Løvemunn. Såtid innendørs for Løvemunn er egentlig i mars, men den blomstrer helt frem til september og er fin å sette ut på balkongen hvis det trengs påfyll.
