Stilling: Digital produsent i TRY Apt
Kommer fra og bor nå: Levanger og Sagene
Min største helt: Jo Nesbø fremstår som et av vår tids største renessansemennesker. Han lyktes på fotballbanen, om enn for en drittklubb. Musikken hans har blitt spilt på nachspiel i 30 år. Han var en suksessfylt aksjemegler og har gjort det sånn passe skarpt som forfatter.
Når jeg drømmer om natten ser jeg ofte meg selv i situasjoner der jeg krones for suksess på nettopp idrettsbanen, på en konsertscene, for å ha tjent vanvittig med penger eller som en i teamet bak tidenes reklamejobb. Vel, virkeligheten er ikke et speilbilde av de drømmene, for å si det sånn. Der Nesbø har levd fire suksessfulle liv, har jeg mer enn nok med å holde balansen i mitt ene. Det gjør at han fortjener litt heltestatus.
Favoritteiendel: En sliten kassegitar som jeg fikk av morfar da jeg var ti år gammel. Den ble igjen i Levanger og samla støv da jeg flytta til Oslo i 2015. Nylig ble vi gjenforent, og det føles godt. Morfar var veldig musikalsk. Med gitaren i fanget satt jeg ofte i flere timer og så på ham, mens jeg prøvde å lære grepene når han spilte Eric Clapton, Chuck Berry og gamle blueslegender for meg.
På slutten av livet sitt var morfar sengeliggende. Ingenting fikk ham til å ville stå opp. En dag i den perioden besøkte jeg ham. På et tidspunkt satt i en annen del av huset av der hvor han lå og klimpra litt på gitaren for meg selv. Plutselig stod morfar i døråpningen. Uten å si noe, satte han seg ned og tok opp en annen gitar. Det er den beste og mest rørende jam-sessionen jeg har hatt, og jeg tenker ofte på den når jeg spiller på hans gamle gitar.
Hverdagslykke for meg: I Oslo er det alltid støy og alltid noe du skal rekke. Sånn var det ikke da jeg vokste opp i Levanger. Nettopp ro og god tid er noe av det jeg setter mest pris på med å komme hjem til Trøndelag. Jeg kjenner bokstavelig talt pulsen senke seg allerede i løpet av bilturen hjem fra flyplassen. Etter det går pulsen bare mer og mer på krabbegir. Så lav har faktisk pulsen min blitt da, at jeg to ganger har fått varsel fra Apple Watch-en om at den er for lav. Men det er det klart den ikke har vært. Svært lav puls er bare et utslag av litt hverdagslykke for den hjemvendte sønnen som soner helt ut.
Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Som den gode trønder jeg er prøvde jeg meg i russetiden på den mest trønderske av alle russeknuter. Fire pils og en pizza-knuten skulle bli min bare jeg fikk i meg nettopp fire pils og en pizza i løpet av tiden det tok å spille Åge Aleksandersens mesterverk. Vi hadde dessverre kun forberedt oss delvis godt. På den positive siden hadde vi valgt den lange live-versjonen. Men å gå for halvlitere og Big One viste seg å være for offensivt. Den innsikten sank dessverre først inn etter andre forsøk. Da vi prøvde for tredje gang, noen timer seinere, nektet kroppen å bli med, selv om vi da hadde gått over til små bokser og Dr. Oetker.
På én måte følte jeg at jeg sviktet Åge litt den natten. Min hemmelige drøm er derfor å gjøre det godt igjen neste gang han spiller for et fullsatt Royal Albert Hall. Rett før «Fire Pils» begynner, glir jeg inn på scenen med Fenderen spent over skulderen. Jeg støtter Åge på rytmegitar gjennom de to første versene. Rett før trommebrekket halvveis i sangen, går Åge et par skritt bakover. Han nikker varmt mot meg, og jeg smiler tilbake. Der og da er vi bare to gode kompiser som trives godt i lag. Jeg går fram til ytterst på scenen. Foran 4000 trøndere river jeg opp silkeskjorta og vrenger ut den råeste gitarsoloen jeg noen gang har spilt. Åge viser at han er fornøyd, og balansen i universet er gjenopprettet.
Etter jobb: Vær-messig er ikke Levanger drømmestedet å vokse opp for en pjokk som elsker å spille fotball. Når det er bart i resten av Norge ligger snøen som regel fortsatt tjukt i Nord-Trøndelag. Store deler av barndommen min fortonet seg derfor som en scene i en Morgendagens Helter-film for Equinor. På en sliten gressmatte med svakt flomlys måkte jeg unna kubikk på kubikk med snø. Når måkingen omsider var ferdig, var jeg så varm at jeg ikke enset sprengkulden da jeg begynte å hæpe for meg selv og drømte om å bli en giftig avslutter som Steffen Iversen eller en slepen midtbanejuvel à la Bent Skammelsrud.
Det ble jeg aldri. Derimot forstod jeg at å ha en uredd innstilling til dueller og raffe trashtalk-skills lå naturlig for meg. Så jeg ble midtstopper. Av den harde, seige Bjørn Tore Kvarme-typen. Med en klar rolle på banen fikk jeg etter hvert dreisen og spilte på noen gode lag.
Mitt personlige høydepunkt kom imidlertid mot Rosenborg året vi møtte dem i 3. runde i cupen. Jevngamle Alexander Sørloth spilte spiss for RBK. Han var allerede da en shooting star, og alle visste at han kom til å bli god. Men jeg skulle ikke gjøre veien hans noe enklere. Og som jeg lyktes! I den kampen eide jeg ham. Hver takling satt hardt og kontant, løpene mine var akkurat litt raskere og jeg redda en avslutning av ham på strek. Riktignok tapte vi 1-3, men det er glemt i dag. Jeg regjerte over Norges kommende superstjerne, og begge visste det da dommeren blåste av kampen. Hva kan jeg si? Man må ta med seg og blåse opp det man kan av gamle minner.
Etter at jeg begynte å studere og siden jobbe i Oslo ble det vanskeligere å spille aktivt. Savnet ble noe stagget i fjor da jeg ble med en gjeng fra jobben på cageball. Og med internasjonale størrelser som Nicklas Hellborg på banen var det herlig endelig å føle seg som den teknikeren. Noe som ga mersmak. Det viser seg at det er et bedriftslag som heter Lokomotiv Levanger som spiller i den lokale bedriftsserien. Jeg kjenner noen av fyrene på laget, og vurderer nå om tiden er moden for et comeback. Hvordan det går hvis jeg ender med å snøre på meg skoa igjen gjenstår å se. Men én ting vet jeg sikkert: Det blir i så fall stygt, hardt, blod, snørr og skader. Akkurat sånn som god fotball skal være.
