Stilling: Prosjektleder i TRY Råd og TRY Innhold
Kommer fra og bor nå: Smestad og Holmen i Oslo
Min største helt: Michael Jackson var min store, store helt da jeg var barn og ungdom. Selvsagt stod jeg derfor midt i folkehavet på Valle Hovin på «HIStory»-turneen i 1997, da han sa «I love you» til 30 000 i publikum. Og selvsagt sprutet tårene da jeg ropte tilbake: «I love you, too, Michael!» Hans musikk, dansing og sceneutstråling rørte virkelig noe i meg den gangen. Noe som fortsatt er tilfellet når jeg ser på gamle opptak. Likevel… «Leaving Neverland»-dokumentaren satte en støkk i meg. Samtidig ble han aldri dømt for overgrepene som omtales i den før han døde. Det hører med til historien. Jeg er usikker på om det er åtteåringen i meg som snakker nå, men jeg verken klarer eller ønsker å lukke døren helt til ham. «It’s complicated», som det heter.
Favoritteiendel: På vei hjem fra en Frankrike-ferie for noen år siden oppdaget jeg en grå skygge på overleppen som jeg ikke hadde sett før. Det viste seg å være en pigmentflekk. I de neste årene skulle antallet flekker og hissigheten på dem vokse. Under og etter graviditeten min ble flekkene ekstra kraftige, og jeg så ut som Spotty McSpot. Helt siden jeg oppdaget den første flekken, ble det et mål for meg å finne en kur mot pigmentflekkene. Jeg prøvde virkelig alt av diverse dyre laserbehandlinger og kostbare kremer. Uten at det hjalp det grann. På et tidspunkt begynte det å gå utover selvtilliten min. I så stor grad at jeg gikk mindre ut. Men så, etter mange år og titusenvis av kroner ut av vinduet, var en lege som anbefalte kremen Pigmanorm. En ganske billig krem, helt uten noen fiks-fakserier. På meg virker Pigmanorm kjempebra. Den lille blå og hvite tuben er derfor min favoritteiendel.
Jeg blir skikkelig flau: Hvis jeg er på fest eller en sosial tilstelning, hender det etter et par øl eller drinker at jeg får det for meg at jeg skal gjøre samtalen med sidemannen mer interessant. Og da ofte ved å snakke om sex. Historikk, preferanser, betraktninger – you name it! Jeg synes sex og beslekta temaer er mye gøyere å snakke om enn ihjelprata jobb- og småbarnsforeldre-emner. Men det er klart, jeg har etter hvert skjønt at noen synes jeg fremstår som litt for vulgær i den typen settinger. Noe jeg offisielt synes er leit og som gjør meg skikkelig flau når jeg får høre det. Uoffisielt driter jeg imidlertid bra langt i hvis folk synes jeg er for lite prippen.
Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: I 2003 vant Kurt Nielsen «Idol». Året etter mente venninnen min, Annette, og jeg at det var rett og rimelig at det var vår tur til å bli popstjerner. Så vi stilte oss i den endeløse auditionkøen foran Sentrum Scene og begynte å planlegge stjernetilværelsen. Det var midtvinters og iskaldt. Etter tre timer hadde Annette fått nok av kulde og alt slitet som fulgte med å være en gryende popstjerne. Så hun gikk hjem. To timer seinere kastet jeg inn håndkleet. Noe som var sabla synd for Norge. Jeg er nemlig sikker på at jeg hadde grusa Jorunn Stiansen OG Tone Damli i en finale. Dessuten hadde jeg gjort det med en gjennomført og særpreget stil. Ikke ved å fremstå majestetisk og rungende som Adele, eller som en voice of a generation, à la Taylor Swift. Nei, jeg hadde gått for slutty dance-moves som Britney i «I’m A Slave 4U»-videoen. Det hadde garantert blitt suksess.
Etter jobb: Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg var veldig tidlig ute med å imitere Michael Jacksons danse-moves. Lett moonwalk, hofte-rykket med tilhørende klynk og diverse håndbevegelser stod alle på repertoaret mitt. Jeg elsket å danse, og halv-dårlige etterligninger av The King of Pop var en naturlig start. Da jeg begynte å danse fast, var det pardans etter skolen. I begynnelsen gikk det i vals, salsa og tango, og etter hvert jazzballett, flamenco og hip hop.
Å danse har alltid fylt meg med masse glede og overskudd. Sånn var det da jeg stod foran speilet som seksåring, og sånn er det når jeg kommer hjem og hører en sang med god rytme som jeg bare elsker: Da må det danses! Både kropp og sjel nyter av det hver eneste gang. Foruten litt spontan, sporadisk dansing på stuegulvet, dekker jeg nå for tiden dansebehovet mitt med timer på Sats. Der føler jeg meg stort sett best av alle som møter opp, og det er en liten hverdagsseier man ikke skal kimse av!
Som de fleste som danset mye i oppveksten, opplevde også jeg stor progresjon i slutten av tenårene. Jeg følte at jeg var ganske god da, men jeg vurderte aldri å ofre den fornuftige planen jeg hadde for utdannelse og jobb, for å se om danse-drømmen kunne bli noe av. Noe som nok har litt med både personligheten og oppveksten min å gjøre. I familien min hadde vi så vi greide oss økonomisk sett, men ikke noe særlig mer. Vi kjøpte det vi trengte, og så lot vi være å tenke på alt det som vi ikke hadde råd til. Den innstillingen preget også mitt forhold til dansing. Ja, kaaaaanskje jeg kunne ha klart meg som danser i en liten periode. Men sannsynligheten er mye større for at det ikke hadde skjedd. Så jeg lever godt med at dansedrømmen ble valgt vekk.
Dessuten så er den ikke helt over. Jeg har nemlig god fantasi, enda bedre innlevelsesevne og jeg storkoser meg med suksessen Mona Berntsen opplever. Hun er en av Norges beste dansere gjennom tidene og har opptrådt med absolutt alle de største stjernene. Vel, hun er også bare noen få år yngre enn meg, vokste opp ikke så langt unna og brødrene våre kjenner hverandre. Å se på og høre om henne briljere, gir meg derfor alltid en liten følelse av «Sukk. Det der kunne ha vært meg!» Noe som er helt feil, selvsagt. Jeg var ikke i nærheten av å ha hennes talent eller drivkraft. Men det føles litt godt å tenke sånn innimellom, so who cares?!
