Stilling: Kreatør i TRY Reklame
Kommer fra og bor nå: Strand i Bærum og Vika.
Min største helt: Skrillex satte en helt ny standard for dubstep med «Scary Monsters» i 2011. Den teknologiske revolusjonen som har skjedd siden da gjør det enklere for alle spirende musikere å utvikle sine uttrykk i sjangeren. Soltan er en DJ som jeg synes gjør akkurat det på en imponerende måte. Han er opprinnelig fra Iran, men bor nå i Canada. Av politiske årsaker har han skjult identiteten sin og kommuniserer nesten utelukkende gjennom musikken sin. Han blander små sekvenser fra ulike kulturer sammen på en nesten genial måte. Å høre på musikken hans, og nærmest dissekere små bruddstykker som ikke høres ut som noe annet, er noe av den diggeste nørdinga jeg gjør.
Favoritteiendel: Min kjære mormor vasker alltid huset iført shorts. Da fetteren min, Erik, og jeg flyttet sammen, tenkte vi at vi skulle følge hennes eksempel. Så vi kjøpte hver vår grå H&M-shorts. Vi er kanskje ikke blitt like gode som mormor til å vaske gulv, men vi er helt rå på å ikle oss shortsene våre! Når vi kommer hjem, er det av med buksa og på med shortsen. En høyt innstilt termostat gjør det mulig hver dag, uansett tid på året. Dessverre har jeg et dypt hakk på mobilen min som har gnisset så mye mot den ene shorts-lommen at den er blitt ødelagt. Med det resultat at mobilen blir stadig mer groggy etter gjentatte fall i gulvet når den egentlig skal være i lomma. Men det er synd for mobilen, fordi den ryker lenge før jeg kvitter meg med shortsen min.
Egenskapen jeg setter mest pris på hos andre: Jeg byttet skole et par ganger på ungdomsskolen. Den stadige flyttingen gjorde at jeg aldri rakk å bli en del av «én gjeng». I stedet ble jeg stående litt på utsiden og se inn. Noe som var helt greit, men det gjorde også at jeg nok ble ekstra var for avvisning. Derfor setter jeg i dag ekstra pris på folk som er blottet for egoisme og som inkluderer alle i fellesskapet. Jeg prøver selv så godt jeg kan å være en åpen fyr, og i møtet med nye bekjentskaper merker jeg at den egenskapen nesten uten unntak i størst grad former førsteinntrykket mitt av en person.
Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Som tiåring introduserte Eminem meg for hiphop. Kort tid etterpå fant jeg verdens cooleste look, det vil si hallikdress-estetikken til Snoop og 50 Cents i videoen P.I.M.P. Jeg tryglet foreldrene mine om å få en hvit dress, lik den raperne brukte i videoen. Heldigvis var avslaget deres av den tydelige sorten.
Men 14 går gamle meg nektet å la gangsta-drømmen dø. Nå og da sneik to kompiser og jeg oss inn til Oslo for å besøke Flava, Norges den gangen kulete hiphop-butikk. Vi hadde ingen penger å bruke, men bare å henge blant coole klær føltes berusende. Etter å ha tilbrakt altfor mange timer i butikken, mente sjefen på et tidspunkt at vi kunne gjøre nytte for oss. Så han ga oss en bunke med flyers som vi skulle dele ut på Karl Johan. Da vi returnerte til butikken og sa vi hadde gjort jobben, så han ettertenksomt på oss. Med overdreven andektighet sa han at vi hadde gjort oss fortjent til en belønning. Vi stod der som tre tente lys og tenkte: «Er det nå vi får hver vår hvite pimp-dress? Eller kanskje tre pimp-stokker? Og hvis vi i stedet får en cap eller do-rag hver, så er det også heeelt greit!»
Det vi fikk, var én grillz. På deling. Og ikke en sånn forseggjort type grillz som alle med respekt for seg selv hadde i datidens videoer med bling og voks på. Vår grillz var den absolutt billigste varianten du kan tenke deg. Men det brydde ikke vi oss noe om. Vi var endelig gangstas! I det kommende året gikk grillzen på månedlig rundgang mellom oss. Når det var min tur, stod jeg foran speilet på gutterommet med metallet i munnen og følte meg som verdens kuleste fyr.
Men den hvite pimp-dressen fikk jeg aldri. Nå tror jeg ærlig talt at det toget har gått. Likevel; det hadde vært kult å ikle seg den bare én gang.
Etter jobb: Jeg var svært heldig da jeg begynte å ta pianotimer som åtteåring. Læreren min, Margareth Horn, forstod raskt gleden som det å spille ga meg. Samtidig skjønte hun også at å pugge noter og partier ga helt motsatte effekt. For meg handlet musikk den gangen, og fortsatt i dag, om utforskning og skaperglede. Folk er forskjellige, men for meg fungerer krav, føringer og deadlines bare som hemmende når jeg lager musikk. Så heller enn å presse meg, la hun opp undervisningen til å være lystbetont og skapende.
Musikkinteressen bare vokste i de neste årene, og etterhvert begynte jeg så smått å komponere. Først var det eJay, et gammelt loops-program som ikke lar deg feile. Deretter begynte jeg så smått å lage mitt eget. Som regel ender jeg et sted midt mellom house, EDM og hip hop-beats.
Broren min var russ da jeg gikk siste året på ungdomsskolen. Han syntes det var gøy med en lillebror som fikla med musikk og spurte om jeg hadde lyst til å prøve meg å lage sangen til russebussen hans. Det gjorde jeg, og så ble det en sang til, til en annen russebuss. Det var 8000 kroner, det, rett i lomma! Veldig gøy, men igjen kjente jeg på følelsen av at det ikke var 100 prosent frihet. Det lå noen føringer og slura i bunn.
Nå lager jeg musikk uten annen motivasjon enn å ha det gøy. Når jeg begynner på en økt etter jobb, kan jeg fort sitte åtte timer i strekk i flytsonen. Noen kvelder handler om å gå inn i tekniske landskap og jobbe med bittesmå detaljer. Andre ganger handler det bare om å ha det gøy. Uansett hva jeg pusler med, så er det én ting som alltid gir mest energi: Å prøve ut nye ideer. Enkelte ganger blir det skivebom, og noen få ganger treffer jeg ganske bra. Men felles for både bommene og blinkskuddene er at de stort sett ender i arkivet. Fordi fremfor å holde på med gammal moro neste dag, så er det mye, MYE morsommere å lage noe nytt. Alltid!
