Etter jobb med Camilla Jarnum

Min største helt: Vilde er en venninne som har fulgt drømmen og gått sin egen vei. Allerede som barn var det åpenbart at hun var svært kreativ. Om det var tegning, sløyd eller kunst og håndverk, uttrykte Vilde seg på en måte vi andre ikke var i nærheten av. På et eller annet tidspunkt bestemte hun seg for å bli møbelsnekker. I dag er hun det, med både en BA og MA i bagasjen, i tillegg til at hun er ansatt hos Kunsthøgskolen i Oslo.

I møbelsnekker-yrket er det mange om beinet, få garantier om fast inntekt og tradisjonelt har det vært forbeholdt menn. Alle de hindringene så Vilde vekk fra. Hun hadde en lidenskap og fulgte den. Det synes jeg er utrolig imponerende. Selv mangler jeg noe som ligner på en slik iboende glød for noe konkret. Og hadde jeg hatt det, er jeg altfor trygghetssøkende til å ta sats uten å ha dobbeltsjekket sikkerhetsnettet. Så props til tøffe og kjempedyktige Vilde!

Jeg blir skikkelig flau når: Se for deg at du sitter i et møte med mange andre mennesker rundt et bord. Folk småsnakker seg imellom, og du prater også med personen ved siden av deg. Plutselig blir det helt stille. Et halvt sekund seinere innser du at alle følger med på din samtale. Dette er åpenbart ikke en gjentakende hendelse i mitt liv, men det har skjedd noen ganger. Bare tanken på scenarioet gjør at kinna skifter farge. Altså, jeg er både utadvendt og har lett for å både ta og føre ordet. Men å havne i sentrum så til de grader, helt uten forvarsel, det får pulsen min til å stige.

Egenskapen jeg setter mest pris på hos andre: Jeg kommer fra en konfliktsky familie som setter handling foran dype samtaler. En konsekvens av å ha den ballasten er at mitt kjærlighetsspråk uttrykkes gjennom fysisk handling. Jeg stiller gladelig opp hvis noen trenger flyttehjelp, akkurat som det koster meg lite å rydde et kjøkken for å vise at jeg setter pris på vedkommende. Derimot er jeg langt dårligere på å rose, og da spesielt ros som trosser den forbannede janteloven som veier tungt blant så mange. Det gjelder kanskje spesielt blant min generasjon som er veldig opptatt av prestasjon og suksess, hvor man nesten blir litt redd for å løfte andre i frykt for at det skal dra en selv ned. Derfor blir jeg så glad hvis en venninne eller kollega helt uventet roser en egenskap jeg har eller forteller hvordan noe jeg sa eller gjorde bidro til å gjøre dagen deres bedre. Da blir jeg satt ut for en liten stund. Å spre den typen solskinn er en egenskap jeg gjerne skulle hatt.

Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Som liten hendte det rett som var at jeg gikk ut til postkassen for å sjekke om det var dagen som jeg skulle motta selve Brevet. I begynnelsen var skuffelsen stor hver gang hånden romsterte rundt i en tom postkasse. For hver gang skuffelsen gjentok seg, vokste samtidig den smertelige innsikten om at brevet sannsynligvis ikke ville komme. Og så en dag forstod jeg at drømmen var knust: Jeg ville aldri få inntaksbrevet til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.

Harry Potter-bøkene betydde enormt mye for meg som barn. Til tider levde jeg meg så inn i Rowlings univers at jeg nesten bodde der. Men som sagt, jeg mottok aldri brevet, så adressen forble Kolbotn også i ungdomsårene.

Etter jobb: I tenårene hadde jeg et forhold til sosiale medier, særlig Instagram, som var på grensen til å være usunt. Hver bidige post måtte planlegges, rigges og tas en rekke bilder til, sånn at jeg kunne være sikker på at absolutt alt stemte. Folk skulle få med seg at jeg gjorde kule ting og at bildene var så bra at man bare MÅTTE like det.

Men bak en eventyrlysten og «care free» Instagram-profil skjulte det seg en noe usunn iver etter øyeblikkelig bekreftelse. De første 24 timene etter publisering ble brukt til nøye opptelling av hver nye like, og jeg kunne banne høyt hvis totalen ble lav. Altså, det var så mye scrolling, iscenesetting av bilder og fokus på hvordan jeg skulle oppfattes, at det ble litt vel intenst.

Jeg kan ikke peke på én hendelse der innstillingen min endret seg, og behovet for øyeblikkelig bekreftelse gjennom Instagram-poster omsider slapp taket. Sannsynligvis hadde det noe med alder å gjøre, og en generell modning som alle opplever. Sist gang jeg la ut et bilde var i fjor sommer, og gangen før der var nyttårsaften. Det føles veldig godt.

Men ikke tro et sekund at jeg nå soner helt ut på fritiden, eller at jeg lar være å bruke timer på tanketomme aktiviteter som egentlig betyr null og niks. Det gjør jeg nemlig i høyeste grad! Aktivitetene er bare veldig mye mer analoge og taktile enn før.

Som for eksempel fargeleleggingsbøker, for voksne vel og merke, og puslespill. Det er to aktiviteter som jeg kan synke ned i og glemme tid og sted når jeg gjør det. Å bruke god tid på å sortere biter etter farge og rette kanter føles da ytterst meningsfylt, akkurat som å velge riktig fargenyanse på blyanten.

Dette er åpenbart aktiviteter med svært lav terskel for å oppleve stor mestringsfølelse. Og jeg elsker virkelig den følelsen. Sånn sett kan man kanskje hevde at puslespill og fargelegging nå erstatter behovet som Instagram-bekreftelsene ga meg tidligere. Det er kun jeg som ser sluttresultatet, og det er helt greit.