Etter jobb med Andreas Bjørkeng Sogn

Min favoritteiendel: Før pandemien dro kjæresten min, Martine, og jeg til London i forbindelse med London Fashion Week. Til tross for at jeg er en rotekte drabantby-gutt, har jeg nemlig en svakhet for moteindustrien, inkludert alt jåleriet som er en del av den. Mens vi gikk på diverse fremvisninger og levde oss inn i omgivelsene, lot jeg meg garantert påvirke. Så mye, at jeg kjøpte en Prada-jakke som jeg på ingen som helst måte hadde råd til. Den er svart, lite prangende og er inspirert av gamle italienske politijakker. Når jeg har på den kan jeg nok for det utrente øyet se ut som en annenrangs Securitas-vakt. Men altså, jeg er skikkelig glad i den.

Hverdagslykke for meg: Som barn gikk jeg langrenn i noen år. Jeg var absolutt ingen stjerne, men teknikken jeg lærte den gangen, og som fortsatt delvis sitter i, gjør det ekstra lystbetont å gå nå. Dessverre blir det altfor sjelden og stort sett kun på hytta på Lillehammer i forbindelse med jule- eller påskeferien. Og kanskje fordi jeg er for dårlig til å piske meg selv ut i løypa, føles det så godt når jeg faktisk gjør det. Da skal jeg også overkompensere. Fancy utstyr, kondomdress og overdreven detaljert prepping. I noen timer blir jeg da langrennshelten jeg aldri var i nærheten av å være som liten.

Jeg blir skikkelig flau: Jeg blir flau når folk poengterer at jeg er jålete. Fra utsiden forstår jeg at enkelte kan oppleve meg som litt styla. Ukonvensjonelle hårfarger og noen ganger litt out there-klær er ikke helt normen. Det er da også lysten til å ikke å vær 100 prosent konform som gjør at jeg velger å skille meg litt ut innimellom gjennom klær og frisyrer. Det kjennes godt og riktig.

Samtidig anser jeg meg selv for å være en helt gjennomsnittlig fyr fra Bøler, liksom. Jeg er glad i fotball og har mega-vanlige takes på alle samfunnsdebatter. Derfor rykker jeg litt til og blir flau når folk med blikk eller ord gjør et nummer av at jeg kanskje ser litt lite streit ut. Fordi jeg er jo egentlig helt streit, selv om jeg har farga hår.

Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Sommeren mellom barne- og ungdomsskolen kjøpte jeg et tryllesett på et marked i Frankrike. Hjemme i Norge viste det seg at fetteren min også hadde kjøpt et tryllesett, helt uavhengig av meg. Han og jeg begynte å øve sammen og la ned mange timer på den nye lidenskapen vår. Vi dro på Magiske Cirkel-konvensjoner rundt om på Østlandet og fikk etter hvert vår første betalte jobb. Som igjen ledet til neste betalte jobb. Det kommersielle høydepunktet som tryllekunster kom da jeg i niende klasse opptrådte i en kirke på Vestkanten et sted. For typ et kvarters jobbing fikk jeg 1500 kroner i hånda. Det var MYE penger, og jeg tenkte at nå var karrieren min virkelig i gang!

Dessverre inntraff den uunngåelige nedturen like etterpå. I et friminutt stod jeg i en sirkel i skolegården med blant annet en kompis og ei jente jeg likte godt. Kompisen nevnte trylleinteressen min på en litt nedlatende måte. Noe som fikk jenta til å le. Der og da visste jeg at jeg var helt done med å være tryllekunstner.

Jeg har knapt prøvd å trylle siden den gangen, men skulle nok klart et par triks på husken. Likevel: Tenk om jeg aldri hadde sluttet. Kunne jeg ha blitt så grisegod at jeg kunne ha levd av det og blitt en legende i miljøet? Akkurat dét får vi aldri svar på, noe jeg lever veldig godt med.

Etter jobb: Samboeren min og jeg ønsket for et par år siden å finne en hobby vi kunne dele. Hun er produktdesigner, og vi tenkte det hadde vært gøy å lande et felles prosjekt som lot oss bruke den kreative skaperkraften vår. Vi vurderte ulike retninger innen klær og tilbehør. Det at det til slutt ble smykker er egentlig litt tilfeldig. Men under navnet Boygal (boygal.no – sjekk ut siden!) har vi siden 2019 designet og solgt våre egne smykkekolleksjoner.

Arbeidet skjer naturlig nok på kveldstid og i helgene. Læringskurven har vært bratt, og vi har måttet lære masse om ting som økonomi, hvordan forhandle med indiske produsenter og om betalingsløsningen i vår egen nettbutikk. Det har vært utrolig gøy og lærerikt, bortsett fra økonomi-biten. Jeg merker at jeg mangler genene som trengs for å synes det er spennende å kommunisere gjennom Excel. Derfor er det godt å være to om det.

Det er også gøy å være to fordi da har du en å dele små-seire med. Og i begynnelsen opplevde vi utrolig nok litt stang-inn. I løpet av noen måneder etter lanseringen hadde vi solgt inn Boygal til en håndfull butikker. Så kom pandemien. Vi fortsatte med innsalget, og klarte faktisk å få plass hos flere butikker. Men da Oslo stoppet helt opp, måtte også vi gire ned litt i en periode.

Hvis jeg skal beskrive identiteten til Boygal, så ligger det litt i navnet at vi henvender oss til både kvinner og menn. Bakgrunnen for det handler om at det allerede fantes mange produsenter av romantiske, feminine smykker. Akkurat som det var mange i kjølvannet til Tom Wood som leverte kule smykker til menn. Derimot var det lenger mellom smykker uten klare kjønnsmarkører. Rent kunstnerisk opplever vi også det som et takknemlig sted å jobbe. I tillegger føler vi at vi har truffet tidsånden bra, ved å lage produkter som går på tvers av kjønn.

Så får vi se om Boygal får klaff når Norge våkner for fullt, og folk ønsker å pynte seg igjen. Det hadde vært utrolig gøy!