Stilling: Konsulent i TRY Reklame
Kommer fra og bor nå: Ullern og Jar
Min største helt: Vår midterste datter, Albertine, fikk en alvorlig form for leukemi da hun var 4,5 år. Over natten forsvant normaliteten fra familielivet vårt. Størst ble omveltningen selvsagt for Albertine. Hun levde de neste 2,5 årene nærmest isolert, uten tryggheten som hverdagslige rutiner med barnehage, skole, venner og vanlig familieliv gir. Men sykdommen påvirket også søstrene hennes som plutselig fikk to fraværende foreldrene, som på sin side nesten umerkelig omdefinere seg selv som par, mamma og pappa, til omsorgspersoner for en jente som var alvorlig syk og som vi ikke kunne påvirke skjebnen til. Albertine ble heldigvis frisk fra kreften. På et tidspunkt returnerte også hverdagslivet. Det at den lille flokken vår kom seg gjennom den perioden på måten som den gjorde, gjør familien vår til min største helt.
Favoritteiendel: I 2019 kjøpte jeg en hvit tennisbag med gullkanter i Wimbledon da jeg var tilskuer på turneringen. Å ha en bag fra tennisens Mekka gjør underverker for selvfølelsen på vei til og fra tennistrening. Jeg er nemlig ikke særlig god. Siden jeg begynte i 2016 har jeg kanskje blitt noen få hakk bedre teknisk sett, men min største svakhet på banen er nøyaktig like stor i dag som den var den gangen. Jeg snakker om psyken. I en kamp kan jeg nemlig lede 5-0, ha matchball, og likevel tape. Jeg klarer rett og slett ikke å sette inn «nå gjelder det»-giret. Noe som ofte resulterer i rop, banning og alt annet som er heeelt ugreit på en tennisbane. Men som tennisens svar på Christine Koht bryr jeg meg ikke et fnugg om folks reaksjoner på det. I stedet fyller jeg den hvite bagen min med racket, svettebånd og drikkeflaske, slenger den stolt over skulderen og går med løftet hode ut av tennisanlegget mens jeg sier til meg selv: «Neste gang, Kristina. Neste gang sitter ballen på rett side av streken!»
Hverdagslykke for meg: Et gjennomført måltid hjemme når ingen har grått, himlet med øynene, bannet, provosert, slått, klagd på maten eller sølt over hele seg. Det skjer riktignok UHYRE sjelden, men når det inntreffer ser Fredrik og jeg gjerne på hverandre og smiler kort. Da vet begge at perfekt familielykke faktisk kan inntreffe. Men å utveksle den type blikk er samtidig en sikker jinx. Fordi det er en naturlov at idyllen da garantert brytes i løpet av de neste tre sekundene.
Egenskapen jeg setter mest pris på hos andre: Selvironi, uten tvil. Jeg har ærlig talt vanskelig for å knyte dype bånd til folk som ikke klarer å le åpenhjertig av seg selv. I møte med folk med selvironi, derimot, senker jeg guarden og åpner relasjonskanalene. For meg handler selvironi om ha nok trygghet til å gi slipp på kontroll. Derfor føles det så befriende å være sammen med folk som er uhøytidelige og som tør å la neste morsomme kommentar gå på egen bekostning.
Etter jobb: I oppveksten min reiste de andre barna i klassen til Syden så fort det var sommerferie. Noe som var økonomisk uaktuelt for min alenemamma. Hun sendte meg i stedet til sin mor i Bergen. Hovedingrediensen i sommerferiene hos mormor bestod av å gjøre det hun elsket mest. Nemlig å gå toppturer på Byfjellene - noe jeg hatet og ga tydelig uttrykk for. Så, der gikk vi to, opp og ned det som var av fjell; jeg som klagde høylytt over aldri å få reise til Mallorca, og mormor som kjeftet og sa jeg ikke kom til å bygge karakter hvis jeg ikke begynte å se magien av å være ute i naturen.
Gjennom årene ble det mange turer på oss. Men etter hvert som jeg ble eldre, begynte innstillingen min å endre seg. Mormor og jeg fikk noen veldig fine samtaler når vi var på tur, og jeg satte mer og mer pris på naturen og det å ta seg helt ut fysisk. Kombinasjon samtale, natur og tur er noe jeg setter umåtelig stor pris på den dag i dag. Jeg har tre nære turvenner som jeg ofte går sammen med. Da starter vi grytidlig, pakker enkel niste og forsvinner ut i skogen. Hvor vi går er egentlig ikke så viktig. Svartisen og Dovre er absolutt fine utfartsmål, men jeg trives vel så godt med å gå fra Fossum gård i mitt eget nabolag. Det viktigste for meg er frihetsfølelsen som en god tur gir. Den får jeg når vi går på umerkete stier, er i konstant bevegelse og har gode samtaler. Fredrik vet hvor viktige disse turene er for meg, og han har skjønt at også han nyter godt av dem. Fordi når jeg da kommer hjem, er alt av indre batterier og lagre fylt til randen. Da er jeg helt i vater og opplever meg selv som intet mindre enn en blanding av Dalai Lama og Moder Theresa.
Jeg har prøvd å overføre turgleden til barna mine. Helt uten hell. Mønsteret som mormor og jeg etablerte på 80-tallet, derimot, lever beste i velgående. Det vil si… For en stund tilbake fylte Fredrikke ti år. Gaven vår var en overnattingstur i telt på Kikut. Det var ikke akkurat jubelstemning da hun åpnet kortet og leste innholdet som beskrev turen. I stedet fikk vi en «Greit. Jeg kan bli med»-reaksjon, sammen et lite troverdig smil. Noe skjedde likevel da vi gikk til Kikut. Vi hadde en utrolig fin samtale, det begynte å snø på eventyr-vis da vi nærmet oss teltplassen og på kvelden lå vi i soveposene våre og koste vi oss med det årets «Idol»-finale.
Jeg tror at et frø ble sådd på den turen. Men om det slår rot og begynner å blomstre er foreløpig høyst usikkert. Så jeg passer på ikke å pushe for mye med turforespørsler. Likevel har jeg et indre håp om at vi kommer til å få flere slike turer sammen. Og hvis dét skjer, hvis det skjer, da snakker vi the circle of life!
