Stilling: UI-designer i TRY Dig
Kommer fra og bor nå: Berlin og Grünerløkka

 

Min største helt: I 2020 var jeg permittert i en lang periode før jeg så ble sagt opp. Det var en lei og til tider stygg prosess som gjorde at selvtilliten min sank til bunns. Da motgangen var som størst fikk jeg helt uventet støtte fra min tidligere kollega, Karen Marie Fonk. Hun forstod hvordan jeg hadde det, løftet meg opp med masse pep-talk og brukte sitt eget nettverk for å hjelpe meg videre. Å strekke ut en hjelpende hånd til en uheldig Junior Designer, slik hun gjorde, var totalt uselvisk og imponerte meg dypt. Det er jeg henne evig takknemlig for, og jeg håper virkelig at jeg gjør det samme for noen hvis anledningen byr seg en dag.

 

 

Favoritteiendel: Bamsen min, Brummie. Den er nøyaktig like gammel som meg. Antallet dager den ikke har delt seng med meg kan telles på én hånd. Det skal sies; Brummie er ikke helt den samme nå som han en gang var. Det har blitt en del store operasjoner. Magen er amputert og bein montert direkte på hodet. Men jeg har aldri hørt ham klage, og jeg får faktisk litt roligere puls når jeg kommer hjem og ser ham slappe av.

 

 

Hverdagslykke for meg: Å kunne se klart. Synet mitt var veldig dårlig da jeg var barn. Derfor begynte jeg med briller allerede som toåring. Dessverre reagerte øynene mine negativt på kontaktlinser, og jeg følte meg alltid utenfor begivenhetenes sentrum bak det jeg opplevde som stygge, upraktiske briller. Etter å ha drømt om det i ti år bestemte jeg meg i fjor for å korrigere synet med laseroperasjon. Det var et stort skritt å ta, men livet mitt endret seg voldsomt over natten. Siden har jeg opplevd mange store øyeblikk. Et av de største kom da jeg var på en hengekøyetur med noen venninner kun én uke etter operasjonen. Om natten våknet jeg og lukket opp øynene. Over meg så jeg en stjerneklar nattehimmel – uten å måtte fiske fram brillene. Det føltes smått magisk.

 

 

Jeg blir skikkelig flau når: Nordmenn og tyskere er ulike på noen områder. Et eksempel er deres forhold til tydelige tilbakemeldinger i forbindelse med språkbarrierer. Hvis du som nordmann snakker med en tysker på dårlig tysk, vil tyskeren si ifra når hen ikke forstår det du sier. Her i Norge er det motsatt. Nordmenn smiler overdrevent og med et tomt blikk når de ikke forstår meg. Da blir jeg flau. Særlig hvis samtalen er ført inn i en blindgate som jeg ikke har godt nok ordforråd til å komme meg ut av, eller jeg blingser på små nyanser. Som for eksempel alltid og aldri. Hvis jeg etter en samtale innser at jeg rota med bruken av den typen fonetisk like ord, som betyr det stikk motsatte, blir jeg raskt flau på egne vegne – og jeg forblir det lenge!

 

 

Etter jobb: Musikk spilte aldri en superviktig rolle i oppveksten min. Kanskje fordi jeg trodde listepop, som de fleste jevnaldrende hørte på, var alt som fantes der ute. Det var først for noen år siden at jeg virkelig fikk opp øynene og ørene for skikkelig musikk. Og med skikkelig musikk mener jeg techno. Siden techno kom inn i livet mitt har den egentlig ikke forlatt meg. Og før dere våger å tenke “tysk, techno – SCOOTER?” så vil jeg klargjøre at Scooter har null og niks å gjøre med god techno. I hvert fall i min verden.

 

Jeg hører egentlig på techno gjennom hele døgnet. Til og fra jobb, på jobb, når jeg lager middag, slapper av og selvsagt; når jeg går ut for å danse. Og akkurat dét er det så lenge siden jeg har gjort at jeg blir helt oppgitt. Uff! Oslo har nemlig noen steder som er veldig bra, og det spiller en del dj-er her som er det samme.

 

Alle følelsene som river i kroppen i løpet av en natt når musikk og dj treffer perfekt er nesten ikke til å tro. Da kan jeg være innom å kjenne på kjærlighet, lykke, eufori, men også former for nedstemthet. Etter en sånn perfekt natt kan skritt-telleren på håndleddet fort vise 50 000 skritt. Da gjør det ikke noe at man blir vanvittig støl påfølgende dag.

 

Så hekta er jeg blitt på å høre bra techno, at jeg før lock-down ofte påtok meg rollen som mange gutter ofte ser ut til å omfavne: Nemlig som Spotify-gatekeeper. Hver gang vennegjengen møttes, tok jeg som oftest uoppfordret med Bluetooth-boksen, sånn at jeg hadde kontrollen over hva som spilles. Kunne det hende at noen knurret: “Julia, det der var litt masete musikk, ass!”? Muligens. Men alt det der tilhører nå historien. Og nå vil jeg bare ut og danse igjen.