Stilling: Digital innholdsrådgiver i TRY Opt.

Kommer fra og bor nå: Bødalen i Slemmestad. Og… Bødalen i Slemmestad. Sirkelen er altså fullendt, men det er viktig for meg å understreke at jeg også har bodd på noen litt mer akseptable steder som blant annet Grünerløkka og Fornebu, altså.

 

Favoritteiendel: Er det lov å svare bikkja mi, Lissie? Eller Lissie the Dog, som jeg pleier å kalle henne? Strengt talt har jeg 100 prosent eiendomsrett over henne, så jeg tenker det må være ok. U-an-sett.

Lissie the Dog kom inn i mitt og Michaels liv da en kollega av ham spurte i feeden sin om det var noen som kunne tenke seg å adoptere en 1,5 år gammel Alaska husky. Vi var spontane og inngikk kjapt en avtale om å låne Lissie the Dog i en uke. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men på min aller siste tur med henne på slutten av prøveuken skjedde det noe. Der og da fikk vi en såkalt connection. Men samboeren min var tydelig på at nå hadde vi sagt nei, og at det var en annen familie som var interesserte, så han var bestemt på nå var det sånn. Så, ja, jeg hulkegråt, typ ugly cry med snørr, hele bilturen på vei for å levere henne tilbake. Heldigvis så endte det godt. Jeg klarte nemlig å overbevise Michael om at hun måtte få lov å bli, og én uke seinere fikk vi telefonen som sa at hun kunne hentes og bli vår for alltid. Lissie the Dog er nå bikket åtte år, og hundelivet leker. Hurra!

 

Hverdagslykke for meg: Når jeg er presis til en avtale. Jeg er nemlig tidsoptimist og er kronisk ti minutter forsinket. Det er en kjempedårlig egenskap og matcher fint lite med hvor irritert jeg selv blir av folk som ikke klarer å holde tiden. Men det skjer nesten uten unntak når jeg skal noe hjemme. Og hvis jeg er helt ærlig, og det skal man jo være, så har det skjedd noen ganger på jobben også. Inkludert min første arbeidsdag i TRY Opt. Da satt jeg på bussen ved Oslo rådhus da følgende melding tikket inn fra Gunnar: «Hvor er du? Møtet med Norsk Tipping begynner nå.» Heldigvis har jeg blitt bittelitt bedre med årene, sånn at følelsen av hverdagslykke sjelden er langt unna.

 

Egenskapen jeg setter mest pris på hos andre: Mennesker som dropper høflighetsfraser og går rett på i samtaler. Sånn erke-overflatisk smalltalk er noe av det verste jeg vet. Du vet, den typen forutsigbare samtaler der du hele tiden vet hva som blir sagt om 30 sekunder. Ekstra ille er det når slike samtaler også involverer smisk. Altså, når en person prøver å innynde seg hos en annen gjennom å servere plattheter. Da rykker det godt i kroppen. Derimot elsker jeg samtaler som handler om noe konkret. For ikke å snakke om samtaler der det assosieres fortløpende, og det er null retning på hvor man skal. Og i den anledning: stor shoutout til Anja i Reklame. Spis lunsj med henne, og du skjønner hva jeg mener!

 

Min hemmelige drøm som aldri blir oppfylt: Å kunne reise fritt med en tidsmaskin hadde vært helt konge. Og hvis jeg bare fikk tre reiser, for eksempel, så hadde det også vært kult. Da hadde jeg valgt 1. Besøke dinosaurene. 2. Besøke indianerne på prærien. 3. Besøke vikingene. Når jeg da var på de tre ulike stedene, skulle jeg bare sittet i bakgrunnen og observert. Hver gang jeg snakker om tidsmaskin-planene mine hender det ofte at en eller annen sier: «Hva med å reise tilbake og drepe Hitler som baby, a? Hvorfor gjør du ikke heller dét?!?» Vel, jeg skjønner poenget, men det er ikke meg. Du finner meg i stedet i utkanten av for eksempel en landsby for 1000 år siden, komfortabel og sippende på en is-kaffe, mens jeg observerer hverdagslivet.

 

Etter jobb: Jeg trives veldig godt i jobben min. Virkelig. Både arbeidsoppgaver og kolleger er akkurat sånn som jeg vil ha det. Men hvis jeg fikk velge et parallelliv, hadde jeg blitt møbeldesigner eller interiørarkitekt uten å tenke meg om. Like etter videregående hadde jeg konkrete planer om å flytte til Trondheim for å studere til å bli nettopp interiørarkitekt. Kjærligheten og et ikke ubetydelig trygghetsbehov gjorde at jeg lot være, men drømmen om å kunne dedikere meg 100 prosent til å tegne møbler eller rom som folk skal bruke, lever i beste velgående.

Ingen i familien min er spesielt interessert i verken design eller estetikk. Interessen fikk jeg gjennom en venninne som bodde i Danmark, som etter min oppfatning er det mest inspirerende interiør-landet. Klisjé, jeg veit, men det er sant! Og apropos inspirasjon, så er det ikke så mye som skal til for at jeg får nettopp det. Noen ganger resulterer det i at jeg begynner fysisk på et nytt prosjekt i hjemmet, eller så er det fram med tegneboka og skisse.

Dessverre er jeg verken spesielt god til å tegne eller snekre. Det er selvfølgelig to små ulemper når du har interessene mine. Heldigvis har jeg hatt griseflaks når det kommer til kjæresten min. Foruten å være en sykt bra fyr og pappa - og brannmann, seriøst, finn deg en brannmann - er han også utrolig handy. Så flink han er, er det likevel småtterier mot hvor peiling foreldrene hans har. Mine svigerforeldre bygger nemlig møbler på hobbybasis. I tillegg er de flinke, og de har ikke noe imot å lære meg. Ambisjonen min fremover er derfor å få litt flere praktiske skills, sånn at det forhåpentligvis snart blir mer dreis over snekringa.